?

Årets høydepunkt..Prosjekt misslykket..TeamBigbump gikk ikke som planlagt..og hvem sin feil var det? Joda, sjølveste Bigbump.

Kommer heldigvis flere muligheter, for alt lå virkelig til rette for at jeg skulle få til dette.

Torsdag morgen dro vi til Tyin og en etter en kom de..Blide, koselig, sterke, snille gutter som ville ta følge med meg de 43 milene over de tre fjellene.
Sola strålte og vinden sto stille. Vi koste oss med 25 grader og en kald øl..Dette kunne jo ikke gå galt!!

Torsdag ble til fredag og det kom stadig flere staute karer som ville være med. Ikke vanskelig å se at dette ble en stødig gjeng som kom til å vippe meg over fjellet LETT!

Ca klokka seks var vi på plass i Lærdal.

Stort og smått som må forbredes samtidig som nervene kommer snikende..

Sjef 1 og sjef 2 forteller hvordan ting skal foregå ved punktering osv..

Så gikk starten og TeamBigbump var i gang.(de kule vestene rakk ikke fram i tide..men det står ikke årstall på den så hvem vet..kanskje planleggingen av neste prosjekt alt er i gang...?)

Starten var som vanlig i overkant ivrig og stressa etter min smak.. pulsen fløy opp på terskel og ble der..lenge!
Kjasa og masa om pulsen hele første timen..da fikk jeg beskjed om å skru av klokka. Har en mistanke om at jeg kanskje var litt slitsom.

Våkna på søndag og var litt støl i nakken, skjønner hvorfor når jeg ser dette..Jeg ligger jo på sykkelen selv i oppoverbakke. De andre står og jeg ligger..

Pulsen stabiliserte seg og første stigning begynnte. Beina føltes bra og jeg koste meg!

"Lillesøster" Elisabeth fyllte mp3 spillern min med "russebilmusikk" og turen til toppen av filefjell gikk som en drøm.

Fikk beskjed om å se til høyre..og der, langs veien sto det en liten gjeng med glade tilskuere med en kjempeplakat, bjeller og høye stemmer. TEAM BIGBUMP! Veldig gøy og absolutt motiverende.

Litt lenger borti veien sto Heidi og Oddbjørn også. :o)

Så måtte fokus flyttes.. ikke se på klokka, ikke tenke på at natta nærma seg, ikke telle opp, ikke telle ned.. Bare trå, finne rytmen og trå. Det gikk fort, veldig fort til tider..Jeg var i veldig godt humør og følte på meg at dette kom til å bli en superfin tur.. toppen nærma seg og feltet ble stadig tynna ut. De to andre damene i feltet var ikke å se da vi runda toppen.

Synd selv det gikk fint ned filefjell, men fikk høre etterpå at jeg skulle kjørt fortere..mange som blåste forbi meg, men jeg var ikke sist ned.

Gutta passa på meg, sørga for at jeg lå trygt og godt langt foran i feltet. Nr 2 bak rulla var en fin plass å ligge. Prøvde meg i rulla en liten tur også, men det var mørkt og skummelt..

Jeg er visst ikke så lett å lese i feltet..Hadde det helt topp, beina virka, hodet virka og kne var ikke antydning til vondt. Jeg trodde jeg formidla at jeg hadde det bra, men tror jeg ble tolka litt annerledes.. Jeg MÅ jo liksom syte litt innimellom..

Første stopp var Fagernes. 3 min obligatorisk stopp. Jeg tissa på utstilling (og på skoen min) drakk et glass cola og fikk krampe under foten...

5 min kaos også ut på veien igjen..14,5 mil bak oss.. bare resten igjen. Vi var på det tidspunktet 10 min foran skjema. Skjemaet som var laget utfra en sluttid på 14 timer og 5 min. Vi lå nå altså ann til å klare det på UNDER 14 timer. Det var veldig godt å vite at det var så mye å gå på i forhold til rekorden på 14.34

Så var det bare å sette i gang med fjell nr to. Full fart inn i natta..

Spesielt å føle at man sykler i et postkort.. Alt gikk etter planen, tempraturen var perfekt og humøret på topp. Veien opp til Beitostølen gikk som en drøm.. Johan fungerte innimellom som en slags støttekontakt og kom med oppmuntringer og bittesmå "puff" i ryggen selvom jeg ikke ba om det engang.. :o)

På vei ned mot stopp nr to skjedde det noe med kroppen min.. jeg syns ting gikk greit fortsatt, men kreftene var i ferd med å svekkes betraktelig.. Da det var 3 km igjen til Lemonsjøen var det vondt å være meg. Raste gjennom feltet og planla faktisk å "stikke av" uten at noen så meg.. Espen dytta meg litt i ryggen, så jeg kom meg opp i feltet igjen..og igjen..og igjen..

Endelig kom matstasjonen. 25 mil bak oss.. Jeg var svimmel. Veldig svimmel.. Et glass cola og en brødskive med syltetøy. Litt dansing rundt stanga på partyteltet..Alt snurra og jeg klarte ikke feste blikket.

Tid for utforkjøring igjen.. Vi lå fortsatt veldig godt an, men utforkjøringa gikk ikke så bra for min del. Gikk aldri fortere enn 50km/t.. jeg så tåkete og var fortsatt uforsvarlig svimmel.

Det gikk sakte..veien bort til Lom ble ufattelig lang.

Verdens sterkeste Bjørn i farta. Pappa var veldig god å ha da det ble tungt og vanskelig..

Vi passerte Lom 6 minutter etter 14.05 skjemaet. Fortsatt mye å gå på i forhold til damerekorden.

Bare 13 mil igjen.. "tA dEG SaMMeN" "GrAV" "Finn rytmen og trå"

Bare sognefjellet igjen.. 43 mil på 14timer og 15 minutter var innen rekkevidde, selv i det tempoet jeg holdt.. Følelsen av å komme til mål på dette rittet er helt fantastisk. Å komme til mål med ny damerekord må jo bare være helt ubeskrivelig.

Det var så vondt å finne krefter.. det gikk så sakte..gutta var tålmodige, veldig tålmodige.. jeg sleit på en litt annen måte plutselig og noen av gutta dro i forveien mot toppen. Jeg karra meg opp jeg og.. jeg så den første toppen..100 meter til så flata det ut et stykke før siste lille knekk opp mot sognefjellhytta..

Det prikka i hodet og beina svikta, jeg mista følelsen i armene og ga beskjed om at jeg kom til å svime av..

Jo er vant til å høre meg si mye rart, så han ba meg jobbe på.. Jeg tok et magadrag og tro litt til.

Kroppen svikta og jeg måtte klikke ut den ene pedalen.

...så lå jeg på bakken.

5-10 minutter tror jeg. Alt var bare rart og ubehagelig. Følte jeg ikke fikk puste, armer og bein rista.. Da jeg kom til meg selv var sykkelen og skoa rydda inn i bilen og jeg var visst ferdig med Jotunheimen rundt for i år. TeamBigbump fikk ikke med seg Bigbump til mål..Det ble 33 mil på meg..

Skuffelsen var stor... etter en 10 minutter lang stopp, dro gutta vidre. Anders ble med meg i bilen...

Her er gutta straks oppe.. På grunn av min lille kolaps ble det litt forsinkelse..likevel lå de fortsatt godt an, men nå som det ikke lenger var noen dame med i feltet bestemte de seg for å vente på alle og få med hele gruppa til mål. Damerekorden var ikke så viktig lenger.

Desverre ble det en punktering i bunnen av fjellet, så det ble vel ca 10 minutter til med venting.

Da fikk vi delt ut siste rest av cola og sjokolade.

Tiden ble 14.43

Ser ut som gjengen er fornøyd til tross for at ting ikke gikk helt etter planen på slutten og den obligatoriske ølen på hoteltrappa smakte helt fortreffelig som alltid.

Beste dame kom inn på 15.45....

Jeg fikk tiden 14.43, fordi jeg gikk litt for nære mål da jeg tok i mot gjengen.

Hva er så dette:

Jeg landa mykt da jeg svimte av..lommene mine var så myke.

Noen hadde visst ikke spist opp maten sin gitt..

Hele turen ble jeg spurt om jeg spiste og drakk. Jada, jeg var så flink atte..
Da vi kom til mål og de andre satt og ramsa opp alt de hadde hatt i seg, skjønnte jeg at jeg hadde vært alt annet enn flink.

På 33 mil drakk jeg 3 flasker, spiste 1 rundstykke, 1 brødskive og 1 bit av en kvikklunsj..
..så da må jeg bare beklage. Dette var min egen feil. Veldig synd det skulle skje akkurat nå, men jeg har lært noe veldig viktig.
KROPPEN SLUTTER Å VIRKE UTEN MAT!

Vil tilslutt takke alle de sterke gutta som ofra seg for min skyld. Skjønner jo hvorfor Anders ville ha med akkurat DEG! For en gjeng..Det var en helt super tur så lenge det varte. Vær trygg, du kommer til å bli spurt igjen.

Her er noen bilder som arragørene tok av oss på turen: