torsdag 14. juli 2011

God tur!

....Så gikk starten. "God tur" sa folk og smilte. Kjøtthuer, tenkte jeg.. det er jo alt annet enn godt å sitte på sykkelen i såååå mange timer.



Gruppa vår ble brått litt slunken i forhold til hva vi hadde trodd.. Noen kunne ikke likevel, noen syns været var for ustabilt og noen dukka ikke opp.. var vel ca 10 stk og planen var å henge på de raskeste så lenge som mulig. Jeg var kjempenervøs og visste jeg kom til å få problemer. Er ikke veldig glad i store turfelt med overivrige mannebein..

Vi fikk beskjed om å ta det rolig i starten og slippe fram de som skulle prøve å sette ny rekord.
Jeg var forbredt på at gutta skulle dundre på fra start, men sånn ble det heldigvis ikke.
Det gikk i helt greit tempo ganske lenge og vi kom godt i gang i forhold til kjøreplanen.

Jeg brukte som vanlig lang tid på å komme i gang og finne meg til rette i feltet.. Det var mange, farten lugga og det var glatt. Jeg er ikke veldig begeistra for Zipp i regnvær... Det bremser jo ikke. Det var flere ganger jeg måtte banne og skrike litt. Følte jeg måtte ta meg sammen, 90% av feltet hadde jo sånne hjul..og det var ingen av de andre som klaga..
løsna litt etterhvert..og da vi kom til 1.fjellet, føltes ting veldig greit og jeg slappa litt mer av..
Litt oppi bakken måtte vi slippe teten og klare oss selv.
På vei dit hadde vi mista to i gruppa vår. Thomas var så uheldig å punktere kort tid etter start, men han fant seg en liten gruppe som lå 10-15 min bak oss.
Espen hadde vært syk i mange dager, men følte seg frisk nok til å starte.. desverre tok det ikke lang tid før magen slo seg vrang og han ikke så noen annen utvei enn å bryte..

Da var det Jo, Anders, Ole, Marius, Tom Inge og meg igjen...
De dunka og dro og fikk til tider vist litt krefter foran der.. Feltet var stort, men de fleste trivdes best bak de to maskinene i front.
Mange som sa de skulle følge oss inn og gjøre så godt de kunne for å bidra til at vi skulle nå målet vårt om ny damerekord..

Ja, så sykla vi da...og sykla...og sykla....og sykla.
Så kom magekrampene... værste jeg noen gang har opplevd på sykkelen.

Bestemte meg for å bryte, men fikk ikke lov.. istede fikk jeg cola og en klapp på skuldern..
Heldigvis roa det seg etter en stund.

Jo punkterte på det frykta gruspartiet, men han kom fort opp igjen.
Fikk god fart (syns jeg da.....) og jeg koste meg faktisk.
Sykla og sykla.....

Så kom regnet!
Aldri opplevd makan til regnvær.. pleier ikke være ute å sykle når det kommer så mye vann ned at det ikke er mellomrom mellom dråpene. Matstoppen på Fagernes stod mer eller mindre under vann.
Vassa med vann til over kanten på skoa.. litt komisk egentlig.
Strekningen fra 10 til 15 mil viste seg å være de tøffeste milene for meg i år. Det var ånkli vondt.
..og regnet fortsatte og fortsatte og fortsatte..
Da vi kom til Lemonsjøen trengte vi i grunn førstehjelp hele gjengen og det fikk vi. Alle tre følgebilene var på plass og vi fikk mat, drikke, tørre klær, tørre hansker, kroppsvarme og motivason til å fortsette.
...pausen ble altfor lang, noe som irriterer meg nå.
Vi tro på vidre.
Sykla og sykla...




Sognefjellet ble tøft.. fytti katta det er bratt og langt...men jeg kom opp til slutt. Sinka nok feltet litt tror jeg..men jeg kunne se at et par av gutta var glade for å ha med ei jente de måtte vente på..
Det gjorde litt vondt å sykle forbi vaflene på sognefjellhytta, men vi nærma oss mål...




Så skjedde det som ikke skulle skje.
På vei ned fra sognefjellet mista Marius bremsene... han hylte forbi meg i en sving, knuffa borti hjulet til Ole, prøvde å svinge...men dundra inn i autovernet og ble kasta som ei filledukke ned i skråningen. Jeg knakk fullstendig sammen og turte ikke se ned.. Følgebilene var raskt på plass og fant han 10-15 meter nedi buskaset.. Jeg ble så glad da jeg hørte han var hel og ved bevissthet..det hadde jeg virkelig ikke trodd.
Han fikk masse hjelp og ambulansen var på vei, så jeg sykla rolig ned sammen med et par andre.
Var litt redusert en stund.
Klarte ikke slutte å gråte..

Ambulansen kom forbi oss og vi fikk tilbakemelding på at det gikk fint med han..

Så var det klart for siste bakken.. ca 8-9km... frista ikke veldig, men visste at det kun var to mil igjen da vi nådde toppen.

Plutselig ble jeg varm..helt sykt varm. Ull, løse armer, trøye, vest og vinterjakke.. hehe
på tide å få av litt klær. Klokka var vel ca 11 og sola jobba hardt bak noen småskyer..
Stoppa i bunnen av bakken..måtte få hjelp til å få av klærne. Var så idiotisk svimmel..Måtte holdes for å ikke legge meg ned på bakken..
Espen løp meg i gang og jeg tro på opp bakken..
De siste mila var laaaaaange.. jobba med tårer og dobbeltsyn.
Husker ikke så veeldig mye mot slutten av turen..
Så smalt det igjen.. bare noen hundre meter før mål. Denne gangen var det Anders som punkterte.
Han ble nødt til å roe litt ned og kom non minutter etter oss inn..

Rett før mål slapp Jo meg som vanlig fram, så jeg skulle få komme alene til mål.

 Kom meg såvidt over streken før jeg velta..


Opp igjen, like blid! Tia ble 15.11 og jeg vant.
Tror jeg er fornøyd.. i det været var det ikke mulig for meg å sykle fortere..
men neste år, da.... grrrr

1 kommentar: