søndag 12. august 2012

Sånn..

Da var NM over og som de fleste sikkert har fått med seg så gikk jo det ganske bra..
Nå henger det 2 mestertrøyer på veggen og jeg har økt den lille medaljesamlingen min med en til av grommeste sort.
Mandag morgen pakka jeg sykkel og unger i bilen og kjørte til Arendal. Hvile og mamma-omsorg var det jeg trengte nå..
Geir fikk ordna med en halvtime massasje tirsdag morgen (tusen, tusen takk for det..) etterfulgt av en rolig time på nydelige sørlandsveier i regnvær..
Så var det ut på litt shopping med storesøster og hjem til mamma for å grille før hjemturen. Ungene ble igjen hos mommo og Geir. Mett og uthvilt hjemme på Dal var det bare å pakke om bagen og gjøre klar til noen dager på hotel i Trondheim..
mmmmm jeg liker hotel! TV, seng og masse tid til å gjøre ikkeno passer meg noen ganger så innmari bra.

...Nervene kom!!
Dette var jo slettes ikke noe "slappe av" tur...

Torsdag:
Parkerte på velodromen mange timer før start. Veldig godt å ha god tid og kontroll på alt og alle.. God tid eller ikke, klokka ble fire og jentene skulle ut å trå sine 500meter.. 40 sekunder...41 sekunder...enda ei på 41 sekunder..42 sekunder... Det hele ble en svært pinlig affære for min del.. 43,ett eller annet og veldig sisteplass. Hohoho... en og en halv runde er så innmari kort. Passerte målstreken og hadde lyst til å fortsette noen runder til. Jeg hadde jo såvidt begynnt å få opp farta...men neida...bare å smyge seg til bilen og håpe ingen så meg.









Det ble delt gull mellom Anita Stenberg og Nina Rise Oddan, Bronsje til Trine Oddli, som fikk starte i seniorklassen selvom hun er junior etpar år til..(ei råtøff lita frøken vi uten tvil kommer til å se mer til på pallen i årene fremover)



Etter guttas 1000 meter var det bare å komme seg tilbake på hotellet. Mat, svømming og hvile..Mye morro i menn senior klassen også, men det kan de skrive om i sine egne blogger.



Fredag:
Trøtt og uggen...måtte opp altfor tidlig. Sprutregn og svært dårlig matlyst på mårran.
Kom oss avgårde og fikk rigga opp den lille campen vår på banen.
Har finni en oppvarmingsmetode som tar ca 40 minutter.
Siste 20 minuttene langt inni musikken og dypt fokusert på jobben som skal gjøres.. om igjen og om igjen...


Etter en dårlig sesong har jeg i 5-6 uker nå jobba beinhardt mot akkurat denne ene dagen. Det var 10 minutter igjen til start og jeg fikk panikk...Jeg var ikke der. Jeg var ikke fokusert, jeg var ikke tilstede sånn jeg veit jeg kan være når det gjelder..


Jeg var livredd og ville dra hjem...

Siden jeg vant i fjor, skulle jeg ut i siste par..Sammen med sjølveste "bane-Anita" og som avtalt kom Anders ned til meg og fortalte tidene til alle de andre parene ettersom de kom til mål.. Makan til bra tider.
Jeg visste det var noen gode navn på startlista, men at nivået skulle være så mye bedre enn i fjor, hadde jeg ikke hatt mareritt om engang..
4.11
4.09
4.15 osv osv....
Hjelp!!!!
I fjor vant jeg på 4.11 og nest beste tid var 4.16
Følte jeg hadde gitt opp alt før jeg starta.
Så smalt det og starten gikk...De som så på lurte på om jeg hadde blitt skutt..Det gikk jo nesten ikke framover. Anita dro i fra noe veldig på skyhøyt spinn.. jeg sykla i saaaaakte film med mine blytunge gir..

...Avtalen var at Anders skulle vise 3 tegn. Hånda opp, hånda ned eller hånda rett fram.
Rundene gikk og hånda var bare ned, noe som betydde at det gikk for sakte. Møkk, tenkte jeg.. da er jeg ute av medaljekampen.. jeg visste at det var kjørt mange gode tider før oss og hvis jeg nå lå så lang etter Anita også, så var det ikke sjangs..

...men så så jeg plutselig ryggen hennes på langsia??? Hæ? Lå jeg etter, men var likevel i ferd med å ta henne igjen??

Det jeg ikke visste var at i det jeg begynnte å få opp farta, stivna Anita... jeg ble jo ikke sekundert i forhold til henne i det hele tatt. Jeg ble sekundert i forhold til bestetiden. Anne-Katrine, som hadde kjørt på rett over 4.09...
Jeg er så teit!! Jeg hadde jo gitt opp..sykla rolig og var skuffa, nå fikk jeg plutselig veldig dårlig tid. 3 runder igjen..og jeg hadde mye å ta igjen.
Husker ikke så mye av de 3 rundene, men jeg tror det gikk greit fort. kom inn på rett over 4.10 og nest beste tid.
Jeg var kvalifisert til gullfinale mot Anne-Katrine Meland!
Det jeg utsatte meg for de få minuttene der er ikke noe jeg vil anbefale noen å gjøre. Jeg sleit med å puste og hadde så lungespreng som jeg aldri før har opplevd.
Ca en time til finalen. Jeg bestemte meg med en gang.
Det gullet og den trøya skulle bli mitt om jeg så skulle bæres av banen.


Randin kjørte helt utrolig fort og skulle også utpå en gang til for å sikre seg medalje og mestertrøye.. Fullt fokus og dypt konsentrerte under oppvarmingen til gullfinaler!!
NÅ var jeg der jeg skulle være..


En time går fort og det var plutselig på tide å komme seg utpå banen igjen. Samma gir som i innledende runde..
Treg i starten som vanlig, men full kontroll fra første tråkk.
Gullbein, rett og slett. Sykla med hue. Fokus, rytme, fart!! 
Beina bare hjalp meg å komme framover..og det gikk fort også.
Tok innpå mer og mer for hver runde. Da jeg tilslutt så ryggen hennes i svingen, merka jeg at jeg smilte..makan til gode bein.
Jeg hadde forsvart gullet mitt!!
Jeg er norgesmester et år til!!
Dagens beste tid: 4.09.00
Jeg persa med 2 sekunder fra i fjor og hadde mer å gå på! Jeg kom meg jo av banen helt på egenhånd..LETT!



Så var det Alex sin tur. Gull til han også med god margin. Hurra!


Vi trenger en velodrom på Råholt!! :o)